Haukeliruta (Odda-Bø) ble arrangert for 30.gang lørdag
3.juli. Av de nesten 200 deltakerne var Bryne CK representert med 6 medlemmer.
Rittet er på 220 kilometer med 3000 høydemeter. De verste stigningene forseres i
starten – først over Røldalsfjellet og deretter over Haukelifjell til løypas
høyeste punkt på 1148 meter.
Kvelden før rittet hadde undertegnede og Karsten hektisk
aktivitet på hotellrommet der alle flaskene skulle klargjøres for langing dagen
etter (se bilder). Vi var også bekymret for hvordan beina ville fungere etter å
ha syklet Trondheim-Oslo helga før. Ibux ble derfor tatt med i lommen for å ta
bort eventuelle smerter underveis.
Etter Haukelifjell var vi 12 ryttere i tet, og det gjensto da
mange mil med til dels lettere terreng. Dessverre fikk jeg en punktering etter
litt over 140 kilometer, og måtte etter hvert slippe meg ned til puljen bak. I
denne puljen satt både Rune og Karsten. Ved målgang var vi kun 3 minutter bak
tetpuljen. At avstanden ikke var større skyldes at vi fikk til god samkjøring,
samt at de fremste rytterne var mer opptatt av å lure hverandre de siste milene
inn mot mål.
Ellers var også Birger uheldig, da han måtte bryte etter et
velt. Heldigvis gikk det bra med ham, slik at han kunne fortsette rittet som
langer for oss andre.
Da vi ankom Evje møtte vi også Lennart Tjensvoll, Magnar Rugland og Vegar Bakken. Med så mange ryttere fra Bryne CK øynet vi muligheten til å utspille hele seniorlaget til Kristiansand CK (KCK). Sondre Norland og Steen Nielsen hadde også reist østover for å prøve lykken. Sistnevnte hadde blitt lurt med i den tro at løypa var like flat som de lokale ritt ute på Jæren.
Kort tid etter at masterbilen hadde sluppet taket gikk Vegar i brudd. Bruddet holdt helt inn i bakken og vel så det, men halvveis i den altfor lange bakken måtte han se teten fare forbi. Vi andre fra Bryne måtte også raskt innse at det var noen som syklet raskere enn oss. Etter toppen dannet det seg et tetfelt på seks mann. Deriblant Sondre, noen seniorryttere fra KCK, samt en veteran fra samme klubb som er tre ganger så gammel som Tore!
Undertegnede og Tore kom i et jagende felt på ti mann som febrilsk forsøkte å ta igjen tetfeltet. I mange mil lå vi rett bak dem, og på det minste var vi kun noen få sekunder fra å ta dem igjen. Utrolig nok skjedde det ikke, og da vi etter hvert innså at slaget var tapt ble det bare tull og vas. Den neste lange bakken ble kjørt i et svært moderat tempo. I den påfølgende og siste lange bakken ble det konstant støting og rykking. Dette fortsatte i de lette partiene inn mot mål, en kunne tro vi alle snuste på seieren og hadde glemt at vi hadde et felt foran oss i løypa. Som fortjent ble vi derfor innkjørt av et enda større felt to kilometer før mål. Noe som i hvert fall Lennart, Magnar og Tor Helge var lykkelige over. Rittet ble ellers vunnet av Jahn F. Grue fra KCK.
Etter målgang fikk vi servert sjelden god kost i form av muffins og kokosboller. Da det manglet vann i garderobene, passet det fint at vi fikk ikle oss en Åseral Rundt t-skjorte som takk for innsatsen før vi kjørte hjemover.
Resultater:
http://www.otrail.no/index.php?m=sider&m_action=vis&id=136&sid=11
For fjerde år
på rad stilte jeg opp på det syv dagers lange etapperittet Viking Tour. Denne
gangen var egentlig så vidt jeg kom meg opp til start. Noen dager før avreise
ble jeg skikkelig forkjølet og hadde egentlig tenkt å droppe hele greia.
Det var
derimot mye som talte i mot at jeg skulle holde meg hjemme.
For det første er jeg en av de få som har
fullført alle utgavene, noe som gir rett til gratis påmelding neste år. Videre
hadde jeg stilt bilen min til rådighet for transport opp til Vik i Sogn for
følget av lokale syklister. Jeg håpet også at diverse kosttilskudd samt store
mengder hvitløk ville gjøre underverker i løpet av kort tid. Planen var å sykle
rolig igjennom etappene de første dagene, for deretter å kjøre hardere dersom
formen ble bedre.
Arrangøren
har nok vært litt mer tilbakeholden med å annonsere for rittet i forhold til i
fjor, noe som trolig ga seg utslag i færre deltakere. Vil anta at vi var ca. 110
syklister som stilte til start, noe som resulterte at nivået og bredden ikke var
fullt like bra som i fjor. Etappene var nesten like som i 2007, der en kort
prolog i Vik startet det hele (se ellers forrige års rapport fra Viking Tour).
Selv syklet
jeg igjennom prologen på lavest mulig puls for å unngå å forverre forkjølelsen.
Heldigvis var jeg blitt noe bedre, men selv rolig sykling kjentes på kroppen.
Heldigvis hadde jeg fått med meg en annen fra Bryne CK, Tore Bjelland, som
syklet inn til 3. beste tid og fikk dermed også ledelsen i ungdomsklassen. Med
totalt 11000 høydemeter fordelt på 7 dager og 700 kilometer skulle det vise seg
at dette rittet passet utmerket for lettvekteren Tore.
Siden jeg
ikke var helt frisk, fikk jeg lov av arrangøren å starte når tid jeg ville og ta
tiden min manuelt. I praksis startet jeg da i den såkalte
touringklassen, klassen for de som ønsker å ta det litt mer med ro.
Denne dagen startet jeg sammen med Thomas Fuglestad fra Lauget, og målet vårt
var å komme til mål først av alle.
Vi var så tidlig ute at matstasjonene ble satt opp i det vi ankom. På veien mot
mål røsket vi med oss det som var av spurt- og klatrepoeng. Men det er visst
racingklassen som gjelder, så disse poengene ble vi ikke tilgodesett.
Avslutningen
på etappen var en kort bakke på 2 kilometer. Da vi trillet ned igjen denne
bakken etter målgang, møtte vi tetfeltet på ca.10-12 mann. Foruten Tore, satt
også Svein Flornes og Jaroslav Kalous med i dette feltet. Siden avslutningen var
i en bakke ble det noe oppslitting på slutten, der Tore igjen fikk en 3.plass.
2. etappe - Byrkjelo -
Gamle Strynefjell -Dalsnibba – Geiranger
I fjor ble denne etappen kortet ned pga. ras over Strynefjell, det var
derfor for første gang vi skulle over dette fjellpartiet. Et fjellparti som
hadde et langt strekk med hardpakket grus. En 6 timer lang sykkeltur dagen før
var nok ikke den beste medisin, men utrolig nok hadde jeg blitt bedre mht.
forkjølelsen. Også denne dagen startet jeg og Thomas grytidlig for å være først
ut i løypa helt frem til målgang. Begynnelsen av etappen var en såkalt
transportetappe til Stryn uten tidtaking. Fra Stryn bar det opp til Strynefjell
på 1100 m.o.h. Der syklet en på dette
fjellplatået frem til stigningen opp mot Dalsnibba på nesten 1500 m.o.h. Som
dagen før var det overskyet vær uten regn, men da vi nærmet oss Dalsnibba ble
det fuktig og skodderegn. Slik var det også i første del av utforkjøringen ned
mot Geiranger. Dette var heldigvis den eneste gangen været ikke var på vår side
de syv dagene vi syklet.
Igjen viste Tore klatreegenskaper og ble nr.3 på etappen og sikret
ledelsen i ungdomskonkurransen.
3.
etappe - Geiranger - Juvasshytta – Lom
Steinrydding ovenfor veien etter den første stigningen fra Geiranger førte
til at alle syklistene måtte loses igjennom dette veistrekket. Start for
tidtaking ble derfor flyttet ned til Lom. Det som egentlig skulle vært selve
kongeetappen ble dermed redusert betraktelig. Stigningen opp av Geiranger (ca.
1040 m.o.h.) og strekket ned mot Lom kunne da sykles i rolig tempo. I fjor
startet tidtakingen allerede nede ved Geirangerfjorden, og en hadde da mange
timer med hard sykling i beina før en tok fatt på den fryktelige stigningen opp
mot Juvasshytta. Uten tvil den hardeste bakken i Norge mht. lengde og stigning.
Denne dagen hadde jeg kommet meg såpass at jeg ville forsøke å starte i
racingklassen. Forkjølelsen satt fortsatt i, men jeg håpte at dette kunne
kompenseres med relativt sett friskere bein enn de jeg syklet sammen med.
Tempoet ut i fra Lom var ganske moderat, da de fleste ønsket å spare seg
til stigningen startet etter omtrent to mil. Da bakken startet la jeg meg nesten
helt i tet for å teste beina og formen. Overraskende nok virker det veldig bra,
men lederen av Viking Tour, Frank Slevikmoen, fikk rask mange meter på oss da
han økte tempoet et hakk. Tore kom deretter forbi meg, og jeg roet meg noe for å
spare litt krefter til de resterende 12-13 kilometerne med nesten 10%
gjennomsnittlig stigning. Etter en stund begynte jeg å bli ganske uvel, og
fryktet at forkjølelsen skulle spille meg et puss. Men utrolig nok kom jeg til
hektende etter en stund, og følte at det gikk bedre og bedre. Slevikmoen i front
så jeg lite til oppover i bakken, men Tore og Håvard Dahl (Aalgaard S&S) hadde
jeg hele tiden øyekontakt med. Jeg kunne se at Tore hadde kontrollen på
2.plassen, og selv tok jeg hele tiden inn noen sekunder på gutten fra
spaserlauget. Like før målgang passerte jeg Håvard, og klubben vår fikk dermed
både 2. og 3.plass på denne etappen.
4. etappe - Lom -
Gaupne
I forkant av den fjerde etappen var det mange som skrøt på seg at de ville
gå i brudd. Jeg var intet unntak og øynet muligheten for å komme meg av gårde i
løpet av de første milene som var relativt flate. Dessverre var det en lei
motvind i dalføret fra Lom opp til Sognefjell. Derfor ble feltet samlet opp til
den første stigningen. Her gikk det relativt rolig, og feltet var fortsatt stort
da vi nådde neste platå. Her var det mange som forsøkte seg, meg selv inkludert,
men vi var egentlig ganske samlet da vi tok fatt på den siste stigningen opp mot
Sognefjell. Enda en gang stakk Slevikmoen fra oss, og sammen med to andre lå han
et lite stykke foran forfølgerne. Tore ledet an jakten, med meg selv på hjul.
Planen var at vi skulle kjøre dem inn på de relativt flate kilometerne inn mot
målgang. Etter en kort stund hadde vi tatt igjen de tre i tet, og vi var nå ca.
10 mann i tetfeltet. Som vanlig var det dårlig vilje og evne til å kjøre på
flatene, så rett før målgang ble vi innhentet av et lite jagende felt.
Målstreken var plassert rett etter en sving i en utforkjøring. I følge de
”offisielle” resultatene fikk jeg en 3.plass, men skal rett være rett må jeg nok
et par plasser ned. For Tore sin del ble det ingen endring i sammenlagtlisten,
da både han og de øvrige rundt ham på listen fikk notert samme tid.
Nedstigningen fra Sognefjell gikk deretter uten tidtaking. For visse
personer var pulsen nesten like høy utfor som oppover. Husker ikke hvor mange
biler som ble forbikjørt, men det var spesielt en hissig bil med campingvogn som
var en vrien nøtt å passere.
5. etappe – Gaupne – tempo
Hviledagen var som i år som i fjor en individuell tempo på 18 km med en 4
km lang bakke på slutten. I tillegg var det lagtempo for de av lagene som
fortsatt hadde vinnerambisjoner. Det
lokale laget Team Estrogen bestående av Håvard Dahl, Hans Bø, Odd Kåre Tønnesen
og Hans Inge Rege fikk denne dagen et knepent tap mot et tysk lag. Men
sammenlagt for hele touren fikk de en klar seier i lagkonkurransen.
I motsetning til de fleste andre tok jeg denne dagen bokstavelig talt som
en hviledag. Sammenlagt lå jeg nesten sist, og jeg ønsket heller å spare krefter
til den avsluttende etappen dagen etter. I den avsluttende bakken tok jeg meg
tid til å snakke med de lokale heltene Tore og Håvard som ble henholdsvis nr. 6
og 7, best av rogalandsgjengen.
6. etappe - Gudvangen –
Viksøyri
Etter en
rolig transportetappe bar det ut på ferje på vei mot Gudvangen og starten på den
avsluttende etappen. På ferja ble det som alltid konsumert store mengder mat og
drikke for å fylle opp lagrene. For å være på den sikre siden ble det som regel
fortært mer mat enn det som strengt tatt var nødvendig. Hansi fra Lauget, som
hadde blitt viden kjent for sin isspising, hadde for anledningen anskaffet seg
en skikkelig båtis.
Taktikken
før løpet var klar. Vi skulle være først inn i den beryktede Stalheimskleiva med
18% gjennomsnittlig stigning. Deretter forventet vi at Slevikmoen igjen ville
rykke i den siste lengre stigningen mot Vikafjell. Planen var da at vi skulle
kjøre kontrollert og hardt opp bakken, for deretter å være del av en liten
gruppe som kunne kjøre ham inn på de siste relativt flate kilometerne og selv
innkassere etappeseieren.
Ikke alt
gikk etter planen, men mye forløp seg som vi antok. Inn i Stalheimskleiva kom
jeg og Gjermund Vassbø (Vigesaa SK) først i år som i fjor. At denne bakken er
brutal var det mange som fikk erfare. Tore fryktet en stund at nå hadde toget
gått, men selv var jeg rimelig sikker på at vi ville ta igjen de 5-6 syklistene
som lå i front i utforkjøringene som kom like etter bakketoppen. Som sagt så
gjort, og det ble raskt dannet en tetgruppe på 12-15 mann. Etter en stund var
det enda 5-6 mann som kom seg opp til gruppen vår, og vi var dermed en stor
gruppe som tok fatt på den siste stigningen. Ikke uventet satte Slevikmoen inn
et lite rykk, og Håvard fra Lauget forsøkte å ta hjulet. Men da ropte jeg ”la ham gå”, for vi hadde nemlig en plan om å la ham steke i sitt
eget fett som de sier om slike utbrytere. Tore la seg i front av feltet og
kjørte deretter kontrollert og hardt oppover bakken. Vi ble færre og færre igjen
i feltet, og en gang måtte jeg be ham roe farten noe ned. Da vi endelig nådde
toppen var vi 10 mann tilbake. En rulle ble raskt dannet og det så lovendes ut
med tanke på å ta igjen utbryteren. Dessverre var det tydelig at folk var slitne
etter hardkjøret opp bakken, og rullen gikk raskt i oppløsning noe som medførte
at vi måtte se langt etter etappeseieren.
Derimot var
det uansett bare blide fjes å se da vi ankom målområdet på toppen av Vikafjell i
strålende sol. Enda en Viking Tour var vel overstått og det var bare å glede seg
til neste år. Tore hadde vunnet ungdomsklassen og blitt nr. 2 totalt.
05.08.2007
Åseral rundt
Rene Andersen, Tor Helge Bjorheim, Eirik Haver, Dan Ivar Ånestad, Torstein Lye, Olav Tu Husveg, Vegar Bakken og Terje Stokkeland (?) fra Bryne CK var i dag på Evje for å sykle Åseral rundt på 94 km. Det samme gjorde også Gjermund Vassbø (Vigesaa SK) og Sondre Norland. Rittilbudet i Rogaland er tydeligvis mangelfullt, derfor var vi ganske så ivrige etter å stå opp klokken seks denne søndagsmorgenen.
Dessuten venter Lysebotn-Bryne på oss til helga, det er derfor ikke feil å få en skikkelig gjennomkjøring.
Tempoet fra start av var ikke avskrekkende, flere av oss fikk dermed vist sine eminente utbryteregenskaper som vi hadde skrytt så mye av på veien bort. Da vi nærmet oss selve ”bakken” etter 20 km ble farten skrudd noe opp siden vi alle ønsket å være med der fremme. Denne bakken var ca.3.7km og gav stor spredning i feltet. Arrangøren hadde også satt opp en bergpris på toppen som ble vunnet av Håvard Sefland. Etter toppen ble vi samlet ti mann som kjørte en forholdsvis bra rulle, men tydeligvis ikke bra nok siden vi etter et par mil ble tatt igjen av et felt på 10-15 mann. Tempoet sank deretter noe, men tok seg betraktelig opp mot slutten av rittet da vi fikk noen lange og slake motbakker.
Bisgård var i knallform i dag og rykket i hver eneste bakke med oss andre på hjul. Rykket gjorde han også noen kilometer før mål. Dessverre ble vi seks som kom bak aldri enige om å kjøre ham inn, så han fikk noen meter på oss. Seieren hans var uansett vel fortjent. Utenom undertegnede kom også Sondre Norland inn i gruppen som fikk delt andreplass. Ikke lenge bak oss kom formsterke Gjermund Vassbø, som dessverre måtte slippe oss i de siste stigningene. Noen få minutter etter kom et felt bestående av flere fra Bryne CK.
Vi var enige om at dette var en fin tur, som nok blir gjentatt til neste år. Resultatene blir forhåpentligvis snart lagt ut på Otra IL sine hjemmesider.
OTH
02.08.2007
En smak av Tour de France
Ikke misforstå, jeg har ikke dopet meg slik overskriften antyder. Derimot har jeg for tredje gang deltatt i Viking Tour. Etapperittet som gir vanlige folk følelsen av å være med på noe stort, med bakker som selv overgår de verste kneikene nede i Frankrike. Årets utgave var lengre, verre og kjekkere enn noen gang. Syv påfølgende konkurransedager som førte oss på en kronglet rundtur rundt Jostedalsbreen. I utgangspunktet totalt 700 km med 11000 høydemeter. Antall høydemeter ble heldigvis noe redusert siden et snøras over Strynefjellet forhindret oss fra å bestige Dalsnibba (1500moh).
Prolog - Viksøyri
Som alle andre store etapperitt måtte også vi starte med en prolog - omtrent 240 syklister. Til forskjell fra vanlige prologer ble denne bare brattere og brattere desto nærmere enn kom målet etter 6 km. 8% i gjennomsnittlig stigning mot slutten var knapt å regne som en forsmak på hva som ventet oss senere i uken.
1. etappe - Viksøyri - Gaularfjell - Karistova – Sandane
Etter en liten trilletur og ferjetur over Sognefjorden var vi klar for den første skikkelige etappen. Det første strekket gikk i flatt terreng på smal vei med dårlig veibane. Etter et par kilometer syklet jeg ned i et hull i asfalten, noe som medførte at det smalt noe voldsomt i sykkelen. Var helt sikker på at jeg hadde punktert, men utrolig nok virket alt som det skulle. Etter at etappen var over fant jeg ut hva som virkelig hadde skjedd – det ene av to fester til styrestemen hadde brukket av.
Etter at bakkene opp til Gaularfjell var forsert bestod tetfeltet av omtrent 20 mann. Første matstasjon kom halvveis i utforkjøringene. I vill fart helte vi innpå litt væske og tok med oss noen brødskiver der syltetøyet for det meste rant på syklisten istedenfor inn i syklisten. Bakker pleier som regel å dele opp felt i mindre fraksjoner, men denne dagen var det matstasjonen som førte til at feltet ble fullstendig pulverisert. Et par stykker syklet rett forbi, mens vi andre stakk av gårde en og en og kanskje to i slengen. Etter noen unødvendig harde kilometer senere var vi endelig samlet, men noen hadde tydeligvis falt av lasset siden vi nå var kun 16 mann.
For at vi alle skulle konkurrere under like forhold var langing fra medsammensvorne langs løypa forbudt. Derimot var det flere som brøt denne regelen på denne etappen, men etter påfølgende advarsler fra arrangøren om å diskvalifisere disse rytterne ble det heldigvis første og siste gang langing ble observert.
Da vi nådde den andre matstasjonen hadde vi tydeligvis lært av gamle synder. Vi ble enige om å vente om lag et halvt minutt til alle var ferdige. Før vi kom så langt hadde vi syklet lite effektivt, der kun 4-5 stk. av oss hadde bidratt med å holde farten oppe. Heldigvis ble det omsider orden i rekkene da vi syklet en meget bra rulle frem til den siste bakken. Herifra og inn mot toppen var det hver mann for seg selv. Etter å ha syklet i litt over 130 km ble det tungt for de fleste å komme seg opp en lang bakke med 7% i stigning. Bedre ble det ikke å tenke på at denne bakken kun var halvparten så bratt som det som ventet oss senere i uken. Etter om lag 140 km nådde vi endelig toppen, omtrent 10 km mer enn det arrangøren hadde oppgitt. Total distanse denne dagen var i overkant av 170 km.
2. etappe - Gloppen - Gml Strynefjell -Dalsnibba – Geiranger
Planen denne dagen var å klatre til topps på Dalsnibba (1500moh) via Strynefjell. Men som tidligere nevnt forhindret ett snøras oss i å sykle denne strekningen. Alternativet ble en tilnærmet hviledag med 65 kilometer oppvarming, før klokken startet i Stryn og vi syklet en nesten 5mil lang tur til et sted jeg ikke husker navnet på. Det var kun en skikkelig bakke på etappen med noen få hundre høydemeter, og det må betegnes som lite i denne sammenheng. Ganske tidlig i bakken hoppet kjedet av, og jeg måtte plutselig gasse på for å ta inn feltet. Heldigvis slakket tetfeltet noe av på farten etter at bakketoppen var passert, og vi var da 6-7mann som greit kom oss opp igjen. Etappen endte med et stort samlet felt til mål, med et par luringer som fikk noen sekunder på oss. Etter at tidtakingen var over syklet vi ned til en ferje som tok oss på cruise innover fjorden til Geiranger. Over 200 svette, gjennomvåte og skitne syklister klarte fint å fylle opp ferja, mens turistene ble henvist til ståplasser ute på dekk.
I Stryn fikk jeg forresten fikset meg en ny styrestem, mannen i sykkelbutikken hadde kun en av disse og tilfeldigvis var den av riktig lengde.
3. etappe - Geiranger - Juvasshytta – Lom
Den tredje etappen var virkelig en styrkeprøve av de sjeldne. Første utfordring var bakkene opp fra Geiranger – der en skulle klatre til noe over 1000 moh i løpet av 15 km. Deretter kom det 10 mil i lett terreng nedover mot Lom. For rogalendinger høres dette nesten ut som løypeprofilen til Lysebotn-Bryne, men det er nok en vesentlig forskjell. Etter 115 km møter vi det som må være Norges verste bakke, bakken opp mot Juvasshytta som ligger 1850 moh. 1350 høydemeter skulle forseres i løpet av 14 km med bein som nok hadde sett bedre dager etter tre forutgående konkurransedager. Lange strekk var på 11% stigning, med maks opp mot 17%. Bedre ble det heller ikke med et flere kilometer langt grusparti i starten. Denne dagen hadde jeg dessverre mistet tetfeltet opp fra Geiranger, så jeg angrep denne siste stigningen med friskt mot i håp om å ta igjen de som måtte ha gått på en smell – dessverre uten hell. Klatringen opp mot toppen virket uendelig lang, med 39-27 i utveksling føltes det som en knallhard økt med styrketråkk som aldri tok slutt. Etter hvert ble vi vel så slitne i armene som i beina. En skal være glad for at rytterne i Tour de France ikke har en slik bakke, for da hadde vel endatil Hushovden dopet seg.
For meg er belønningen med å sykle opp en bakke at de samme høydemeterne skal sykles ned igjen. Derimot må jeg for første gang i mitt liv innrømme at det ikke var kjekt å sykle ned. For det første ble vi vel nesten alle så slitne i armene at det ble fryktelig tungt å bremse. Telehiv hadde også gjort sitt til at veidekket var ganske lunefullt, i tillegg til at det var utrolig bratt. Flere ganger på veien ned måtte vi stoppe for å hvile armene, og kjøle ned felgene som ble opphetet pga. all bremsingen. En ny fartsrekord måtte jeg nok se langt etter L. Styrelageret mitt var dessuten defekt, noe som medførte en litt ubehagelig slakk ved bremsing og svinging.
Da vi nærmet oss bunn av bakken møtte vi folk som gikk ved siden av sykkelen. De fleste av disse nådde toppen, og det er absolutt en prestasjon det står respekt av. Enkelte brukte opp mot dobbel så lang tid som de raskeste. Det betyr altså at de har forbrent betydelige flere kalorier, og dessuten får de mye mindre tid til å restituere seg til dagen etter.
Total distanse ble på omtrent 165 km, der de første 131 var med tidtaking.
4. etappe - Lom - Gaupne
Etter en natts søvn i Lom skulle vi ta ferden ned til Gaupne langs Sognefjorden, totalt 109km. På veien dit skulle vi forsere Sognefjellet der tidtakingen ble stoppet på toppen etter omtrent 6 mil (ca.1400moh). I Viking Tour går det ofte sakte på flatene, og desto raskere i bakkene. Denne dagen var det derfor to som gikk i brudd før bakkene tok til for alvor, og holdt unna for ulveflokken (les: tetfeltet) helt inn til mål. Værmessig ble denne dagen den verste til nå, med regn, vind og kun 5 grader på toppen. Det var da godt å komme inn i varmen på Sognefjellshytta for å ta på seg varme og tørre klær.
5. etappe – Gaupne - tempo
Den såkalte hviledagen i touren bestod av en tempo på litt over 18 km. De som ønsket det kunne også sykle lagtempo i tillegg, men av naturlige årsaker var det ikke så mange lag som stilte her. Arrangøren hadde dagen før bestemt seg for at tempobøyler ikke skulle tillates, slik at ingen, inkludert meg selv, kunne påberope seg en dårlig plassering pga. manglende utstyr
Denne dagen skulle jeg være lur og spare krefter til de siste kilometerne med 11% stigning. På flatene inn mot bakken lå jeg langt under terskel. Men jeg hadde nok misforstått litt, for på tempo gjelder det nemlig å ta ut alt hele tiden. Tiden min ble derfor ikke noe å skryte av.
6. etappe - Gudvangen - Viksøyri
Avslutningsetappen startet med en god transportetappe med sykkel over fra Gaupne til Kaupanger. Fra Kaupanger tok vi en ferje til Gudvangen, samtidig som vi igjen fortrengte turistene til ståplasser. Vi var alle spente på hvordan det skulle gå i Stalheimskleiva. Norges bratteste riksveistrekning med en gjennomsnittlig stigning på 18% i løpet av 1.85km. Ikke bare var bakken bratt, det ryktes også at den var meget smal. Så smal at et massevelt lett kunne oppstå i starten. Planen vår var derfor å være først inn Stalheimskleiva, som kom etter kun 10km etter starten i Gudvangen. Selv om vi nok ikke var alene om å ha denne ideen, klarte jeg og min sykkelkollega fra Vigesaa SK å bli de første inn i bakken uten nevneverdige anstrengelser. Min filosofi er alltid å være først inn i bratte kneiker, slik at jeg kan ”slappe” av mens klatremuser som er 10-20 kg lettere enn meg kommer opp på siden. Likevel, på toppen hadde de beste allerede stukket fra. Men derfra og inn ble vi en god gruppe som syklet bra opp til målgang på Vikafjell litt over 1000moh.
Det fryktede kaos i Stalheimskleiva ble det heldigvis ikke noe av. Derimot var det mange som måtte gå av sine sykler. Noen ble rett og slett for slitne i armene, mens andre ikke fikk beina til å gå rundt. En av de som måtte gå i Stalheimskleiva mente det gjorde ingenting, så lenge han greide å gå forbi fire stykk på veien opp. Et stilig bilde kan dere se her, om dere leter godt skal dere finne tre lokale syklister på bildet.
Oppsummering
Vinner av årets Viking Tour ble Lars Andèn fra Sverige foran fjorårsvinner, tyskeren Harald Keller. Svensken påsto at dette var hans første sykkelritt i sitt liv. Forut for dette hadde han kun løpt maraton. Hva skal vel jeg si, jeg som hadde Viking Tour som mitt 21.ritt hittil i år! Vel, jeg hadde faktisk håpt på en noe bedre plassering under årets tour ut i fra hvordan formen min var for en tid tilbake. Svensketeorien om å løpe maraton har jeg derimot ikke tenkt å bite på for å forbedre mine prestasjoner til neste år, det er kanskje bare et luretriks til å få oss nordmenn til å sykle saktere?
Apropos neste år. Aalgaard sykkel & spaserlaug har allerede lagt planene om å innta neste års utgave, i år hadde de syv deltakere og de kommer trolig til å bli flere til neste år. Vi kan vel ikke tillate oss at et spaserlaug blir den dominerende ambassadør for Rogalands mange syklister☺? Håper derfor på flere brynesyklister i 2008.
OTH
26.09.2006
Pilotprosjekt i Bjerkreim: Tempo fra ESSOen på Vikeså til Skykula
Sist lørdag ble det arrangert et ganske uoffisielt temporitt i Bjerkreim, kall det gjerne treningsritt. Målet var den beryktede Skykula. I utgangspunktet var det jeg og en kamerat som skulle måle krefter. Men hvorfor ikke dele gleden? Derfor inviterte vi også andre til å være med. I utgangspunktet ville vi kun ha med folk som på en eller annen måte hadde tilknytning til Bjerkreim. Dette fordi vi ikke ville ta oss vann over hodet, med altfor mange på startstreken. Unntak ble likevel gjort, så vi fikk også påmeldinger fra Egersund og Sandnes.
Til sammen var vi 17 startende. Løypas lengde er på 26 km og antall høydemeter rundt 950. De første 7,5 km er flate, og de resterende kilometerne går opp og ned, men selvsagt mest opp. Profilen er ganske krevende siden det på ingen måte er noen jevn stigning, slik som opp av Lysebotn. Når det nærmer seg slutten får en et godt strekk der stigningsprosenten er 13 %. Jone Ellingsen fikk ikke uventet bestetiden, mens jeg måtte ta til takke med en noe dårligere tid J. Men jeg har lært til neste år, for da skal jeg presse meg enda mer.
Antagelig er det noen i fra Bryne CK som føler seg snytt for at de ikke fikk være med. Men til neste år lover jeg bot og bedre tider, da vi nok kommer til å gjenta årets suksess.
OTH
Resultat: Profil:
Rapport fra Viking Tour 2006
Årets Viking Tour (VT) ble en like kjekk opplevelse som fjorårets Tour. For de som ikke har kjennskap til VT, så er det altså et etapperitt som går over seks dager. Fra Aurland i Sogn og Fjordane til Åndalsnes i Møre og Romsdal. Totalt ca.550 km og 11000 høydemeter. Starten er en flat prolog på nesten 8 km, ellers er det fjelletapper der enkelte deler av løypa er transportetapper uten tidtaking. For mer detaljert beskrivelse se www.vikingtour.no. Enkelte av bakkene er også detaljert presentert på www.sykkel.nu.
I år var det nesten 190 som stod på startstreken, nesten en dobling fra fjoråret. Nivået på mange av deltakerne var bra. Geir Inge Berg fra Sandnes SK var det lokale håpet, men måtte blant annet se seg slått av en tysker i sammendraget. Siden Geir Inge var inne i en viktig opptreningsfase til høstsesongen, ville han ikke legge inn altfor mye krefter i å vinne rittet.
Tyskeren virket såpass sterk at han nok måtte hentet krefter langt nede i laktatkjelleren for å ta ham.
Det britiske paralympiske laget i sykling stilte opp med flere deltakere. Enkelte av dem syklet meget bra, jeg tror nok noen og enhver hadde slitt med å sykle ned bratte og svingete utforkjøringer med kun en arm å holde seg til. En som ikke hadde noe handikap, var en svenske som drev med såkalt ulta-sykling. Med et gjennomsnitt på 40 treningstimer i uken, og økter opp til 13-16 timer burde en ha grunnlag til å gjennomføre det meste. Likevel nådde han ikke helt opp i sammendraget. Ultra-sykling bedrives visst på relativt lav puls, der en aldri trener eller konkurrerer opp mot eller over terskel. Derfor ble rittet en ganske tung affære for ham. Ellers var det deltakere med et noe lavere ambisjonsnivå, der chips og sjokolade ble benyttet som næringsinntak rett før start. Arrangøren har en egen touring-class, for de som ikke ønsker tidtaking.
For meg selv så startet det hele med en heller dårlig prolog, faktisk var det min første tempo siden fjorårets tour. Jeg deltok også i lagkonkurransen med et rogalandslag, der de øvrige deltakerne var Geir Inge Berg (Sandnes SK), Svein Flornes (Hafrsfjord SK) og Hans Inge Rege (Aalgaard S&S). Faktisk var det Hansi som imponerte mest på prologen, og ble beste mann på laget. Dagen etter skulle den første skikkelige etappen gå av stabelen, der Norges bratteste riksveistrekning stod på programmet, nemlig Stalheimskleiva med en gjennomsnittlig stigning på 18% over 1,85km. Dessverre ble denne etappen umulig å gjennomføre pga. kraftig regn og etterfølgende ras. Istedenfor ble vi skysset med båt til Lærdal, der vi skulle klatre opp til Nalfarhøgdi på 1300moh. Tidtakinga ble stoppet etter ca.30km, før vi skulle trille ”rolig” ned til Aurland igjen etter totalt 50km. Denne etappen ble et aldri så lite sjokk for muskulaturen i beina mine, spesielt fremsiden av låra ble skikkelig vonde. Sist gang jeg hadde presset meg på og over terskel var på et bedriftsritt i januar. Likevel følte jeg at det gikk veldig bra. Bare to uker før dette mente jeg at søndagstreningen til Bryne CK gikk i et altfor høyt tempo, så formen hadde egentlig bare blitt bedre. Mye grunntrening i vinter, og delvis nå i vår har nok virket positivt inn.
På den fjerde etappen skulle vi først ha en såkalt transportetappe uten tidtaking over fjellet fra Øvre-Årdal til Skjolden. I Skjolden ble det restart med tidtaking opp til toppen av Sognefjell på 1400 moh. Dessverre presterte jeg å miste starten med ett par minutt. Ganske stresset la jeg i vei for å prøve å ta inn så mange som mulig. De første fem kilometerne var rimelig flate, og da jeg kom frem til stigningen begynte jeg for alvor å ta inn folk. Forsøkte hele tiden å kjøre i ett tempo jeg visste jeg kunne klare. Men etter hvert som jeg kom meg lenger og lenger frem, begynte jeg å få skikkelige frysninger og gåsehud. Da jeg sa til folk som jeg syklet ved siden av at jeg frøs, trodde de vel bare at jeg spøkte siden det var skikkelig varmt. Det var jo over 25 grader og sol, og 1000 høydemeter til! Der og da tenkte jeg at dette kom jeg aldri til å fullføre, jeg ville vel svime av lenge før toppen var nådd. Det som reddet meg den dagen var at jeg la meg på hjul bak en annen deltaker som holdt et bra tempo. Tenkte hele tiden at jeg skulle følge ham litt til. Det jeg ikke viste var at målgang var flyttet litt lenger inn på fjellet i forhold til i fjor, omtrent 6-7 km. Heldigvis fikk jeg ikke vite dette før vi omtrent var ved fjorårets mål, og da måtte jeg jo bare holde følge helt inn. Tror aldri jeg har hatt en verre opplevelse på sykkelsetet, men gleden var desto større å komme seg på toppen. I ettertid tror jeg det var mageproblemer og kvalme som forårsaket frysningene mine, og ikke dehydrering eller mangel på næring. Det blir fort til at en spiser litt ekstra i løpet av en slik uke for å være på den sikre siden.
Ellers gikk etappene bra. Bare glade syklister og stort sett meget bra og varmt vær. Til slutt kom jeg på en 23.plass, og er meget fornøyd med dette. I utgangspunktet reiste jeg på VT for å være listefyll. Laget vårt fra Rogaland ble til slutt nummer tre i lagkonkurransen av åtte (?). Men det var ikke mange minuttene opp til nummer en og to. Resultater og bilder vil bli lagt ut på www.vikingtour.no etter hvert.
Miljøet under VT er meget bra, syklistene kommer tett innpå hverandre siden de fleste overnatter i idrettshall eller skole. En stor andel av de som deltok i 2005 var også med i år. Noe som tyder på at folk likte hva de var med på i fjor. Blant de som var nye i år, virket det som om mange allerede var bestemt på å melde seg på til neste år. Da siste etappe var over på toppen av Trollstigen, var meldingen klar – nå er det ett år igjen til neste gang. For de som satser på Lysebotn-Bryne vil dette rittet være en glimrende oppkjøring. Ikke minst vil psyken bli kraftig forbedret. Tenk å kunne stå 932meter over Lysebotn og si til seg selv: ”Var dette alt?”.
Olav Tu
Husveg
Bryne Cykleklubb
